Grunnleggeren - En fornuftig eventyrer
En tanke. Det var slik det hele startet. Ikke en slik tanke som brått daler ned i hodet pa deg i et kreativt øyeblikk, overraskende som et smil fra en fiende. Nei, dette var en av disse tankene som kommer på sokkelesten. Listende sniker den seg inn pa deg, bakfra eller fra siden, for så i neste øyeblikk forsvinne. Når den kommer igjen, hører du den litt bedre. Den har vokst og trinnene høres tydeligere. Med jevne mellomrom kommer tanken pa besøk. Snart har idéen sko på, ja snart tramper den innpå deg med kalosjer. Nå kan du simpelthen ikke lå være å verken høre eller se den, og du blir tvunget til et oppgjør: Enten må ideen settes ut i livet, eller du må glemme den for alltid.
Omtrent slik var det for Anton Stephan Stephansen og tanken om å bygge en fabrikk i slutten av det 18' århundre. Han hadde drevet som kjøpmann i sin egen klesforretning i 25 år. Selv hadde han blitt 50 år. Og nå var tiden inne: Drømmen om trikotasjefabrikk skulle settes ut i live. Men på samme måte som drømmen gradvis grodde fram, gikk også selve gjennomføringen av ideen med små og veloverveide skritt.
Ingen vet hvor lenge han hadde syslet med tanken. Hvem vet, kanskje ble frøet sådd allerede da han selv arbeidet som læregutt og diskenspringer ved Peder Jebsens manufakturbutikk i Strandgaten. Men det kan også ha vært senere, da Stephansen ble ansatt som reisende ved Arne Fabrikker, i Ytre-Arna utenfor Bergen. Der fikk han på nært hold se hvordan maskinene tryllet fram både tråder og stoffer. Og da han senere startet sin egen forretning på hjørnet av Smørsalmenningen og Strandgaten, var han ikke snauere enn at han satte et par håndstrikke-maskiner til å snurre og gå i butikken. Samtidig ble han agent for salg av lignende maskiner til andre.
Nå eller aldri
Etter som årene gikk, installerte han mange forskjellige maskiner i forretningen. Snart var hele loftsetasjen innredet til en fabrikk i miniatyr. Her fantes både strikkeri og systue. De varene som maskinene frambrakte, ble solgt i butikken. Hvesingen fra maskinene gikk jevnt og trutt, og det ga nok Stephansen en viss tilfredsstillelse. Men en ting visste han i sitt indre: Han ville komme til kort med den handemakt som drev maskinene, dersom drømmen hans om en større trikotasjefabrikk skulle bli virkelighet. Andre av naturens krefter måtte tas i bruk.
En plan om å kjøpe en foss var stadig tilstede hos ham. Men Stephansen fortrengte den av økonomiske grunner. Han gikk bestandig å håpet på at avkastningen av forretningen skulle øke såpass at han kunne gjøre investeringer uten særlig risiko.
Villige vannmasser
Stephansen visste at det ikke kunne bli snakk om en hvilken som helst bekk til det formålet han søkte. Men han visste også at investeringen ikke måtte bli for stor. Han trengte kapitalen til byggingen og oppstartingen av fabrikken. Med dette for øye la han ut på jakt etter villige vannmasser. Han stolte ikke utelukkende på sin egen dømmekraft når det gjaldt fossen. Derfor ba han sin kone Gerche med, når han reiste på befaringer til elver og stryk. Fru Stephansen, født Jahn, var av gammel forretningslekt både på mors- og farssiden. Hun hadde derfor en utpreget sans og teft for business. Så Gerches mening var høyt aktet hos mannen Anton Stephan. De reiste ikke langt fra Bergen for å se etter vannfallet. Stephansen ville at fabrikken skulle ligge i nærheten av byen. I første omgang fant de ikke noe sted som egnet seg spesielt godt for fabrikkdrift. Men det skulle vise seg at de ikke så skogen for bare trær.
Gjennom stedet Espeland, i Arna utenfor Bergen snirklet det seg en elv, med navnet Bjørdalselven. Stedvis gikk elven over i fosser og stryk, men aldri på en slik måte at det påaktet noen form for oppmerksomhet, hverken fra turister eller fra folk som bodde på gårdene langsetter elven. Da jernbanetraséen fra Bergen til Voss ble bygget, gikk den like forbi disse strykene. Det samme gjorde riksveien. Men annet enn hvilested for øynene til forbipasserende, så vannmassene aldri ut til å bli. Ikke før Stephansen kastet sitt blikk på de utemmete vannmassene i Espelandsfossen.
Faller for fossen
Det var etter en tur til Samnanger at Stephansen og frue traff på fabrikkeier Johan Jebsen. De kom på snakk om jakten på en passende foss til fabrikkformål, og Jebsen tipset dem om Espelandsfossen. Stephansen fikk nå bokstavlig talt vann på møllen, og etter å ha tatt fossen i nærmere øyesyn, kontaktet han grunneieren, Nils K. Espeland.
Han var villig til å selge, om bare prisen var riktig. Stephansen slo seg til ro med dette, ikke minst fordi han manglet en viktig brikke i puslespillet: Han trengte en dyktig verksmester og formann ved fabrikken. Han kjente til en mann med erfaring fra bransjen, Anders Lone. Men han hadde trukket seg tilbake til en gård i hjembygden, og var ikke videre lysten til å påta seg oppgaven. Han mente at han var blitt for gammel. Men Stephansen ga seg ikke, og etter en del overtalelse fikk han ham med på notene.
Saksøkt av elve-eiere
Kjøpet av fossen kunne nå iverksettes. Tolv hundre kroner ble prisen for fem mål jord, inkludert vannfallet. Begge parter var fornøyd med denne handelen.
Å kjøpe fossen var vel og bra. Men Stephansen trengte også oppdemmingsrett til vannmassene. Og demningen måtte ligge i Osevannet, som hørte til gården Bjorndal. Oppdemmingsretten ble ordnet ved å inngå kontrakt med eierne av Bjørdalsgården. Da dette var ordnet, satte den vordende fabrikk eier straks i gang med å bygge demningen. Parallelt gikk byggingen av grunnen til selve trikotasje fabrikken.
Men da brukerne av de gårder som var medeiere i elven, hørte at gårdbrukerne i Bjørndalen hadde solgt oppdemmingsretten, gikk de til sak både mot kjøper og selger. Stephansen så ikke at han hadde begått noen urett, så han fortsatte byggingen av demningen. Senere viste det seg at saksøkerne tapte både i under- og overrett.
Turbinene tordner
En viktig milepæl var nå nådd, fossen var kjøpt og energiforsyningen sikret. Men ennå gjensto mye før turbinene kunne settes i gang. Stephansen reiste selv til Tyskland for å se på og å kjøpe maskiner til fabrikken. Han måtte også sette seg inn i tilberedning av garn og få inngående kjennskap til de varesorter og råstoffer han hadde bruk for i produksjonen. På knappest mulig tid var han nå nødt til å få inngående innsyn i den moderne trikotasje-virksomhets finurligheter.
Da Stephansen kom tilbake fra Tyskland, med lommene fulle av kunnskap og teknologi, var arbeidet med å bygge fabrikken langt framskredet. Sakte men sikkert ser han nå sitt livsverk reise seg. Samtidig som fabrikken tar form, pågår et annet viktig arbeid, nemlig å ferdigstille huset som skal bli familien Stephansens hjem.
Den 25. mars 1895 begynner turbinene og buldre, og Espelandsfossens spinneri og trikotasjefabrikk er i gang. Det er et nokså beskjedent utvalg av maskiner til å begynne med, men nok til å få i gang en produksjon. Det finnes ikke elektriske symaskiner for besetning av tøy. Så den første tiden sitter samtlige syersker med håndsymaskiner. Ved åpningen av fabrikken er tjue mennesker i arbeid. Selve fabrikken og maskinene representerte en investering på 60.000 kroner.
Privatboligen reises
I slutten av januar 1895 er arbeidet med privathuset ferdig og de kan de flytte inn. Selve boligen er både pent og praktisk innredet. Bygget på fjell ligger det flott til, med god utsikt gjennom det trange dalføret. Fra landeveien er det anlagt privat vei fram til huset.
Alt så vel. Men rundt omkring huset så det ut som alt annet enn Edens hage. Det blir sagt om Espeland at Gud var nesten tom for goder da han skapte stedet. Frodighet og fruktbarhet er med andre ord ikke det som møter nybyggerne. Men dette visste nybyggerne fra før. Løsningen ble å gjøre bruk av den utgravde jorden fra tomten til fabrikken. Den fylte igjen de verste hullene og dekket til de mest skrikende skrinne områdene rundt huset.
Byfruen Gerche Stephansen var ikke verre på det enn at hun tok med ungene og samlet opp møkk etter kyrne som beitet på markene og brukte den til gjødsel for plantene. Ut med trillebår og spade bar det. "Bynykker” var det ikke rom for på Espeland. Ved hjelp av en gartner i nabolaget begynte det hele å se mer skapelig ut. Men Stephansens hadde ikke så god råd etter investeringene til fabrikken, så det tok mange år før hagen og området rundt huse virkelig begynte å ta form.
Truet av konkurs
Fabrikkens økonomi nærmet seg rett etter starter det første året et faretruende punkt. Da det led over påske, måtte Stephansen ut å selge varer. Riktig nok hadde han ansatt en agent i Oslo. Men det tok tid å få opp omsetningen til et nivå som dekke utgiftene. For lang tid. Hele tiden måtte det betale renter av eiendommen og maskinene, for ikke snakke om lønningene til arbeiderne og utgifter til sin egen husholdning. Selv om varene var av god kvalitet, var det tøffe tider. Og ennå var ikke bolig til arbeiderne kommet opp. Den måtte komme, hvis Stephansen skulle ha noen som helst mulighet til å holde på arbeidskraften til vinteren. Det ble spart der det spares kunne, men likevel ble det mer og mer klart for Stephansen at han trengte ny kapital. Og de pengene måtte han låne.
Rådet til å gi opp
Han snakket med flere pengesterke menn om å stille kausjon for et lån. Men overalt var det skepsis som møtte ham. To meget formuende menn fra Bergen kom en dag fram på sommeren ut for å se på eiendommen. Stephansen trodde kanskje de vil le forandre mening om de bare fikk se hans virksomhet med egne øyne. De hadde ingenting å utsette på selve fabrikken, heller ikke på hans eget hus. Det var selve bransjen de var skeptiske til. Forretningsmennene hadde ingen tro på at drifter kunne bli regningssvarende.
Samme sommer ba han en av sine personlige venner opp til fabrikken. Vennen var kjøpmann og Stephansen ville ha ham til å se gjennom bøkene og varebeholdningen, for så å si sin sanne mening om situasjonen. Han bladde i regnskapsbøkene og skottet på det store lageret av ferdigsydd tøy, og sa:
-Nei, Stephansen, dette kan virkelig ikke gå. Jeg har mest lyst til å råde dem til å selge hele vare lageret for den pris de kan få for det, før de selv og kanskje andre blir ruinert.
Hjelpen kommer
Nå så det virkelig mørkt ut. Skulle hele hans fore tak, hans livsoppgave, hans drøm, virkelig veltes over ende av økonomiske grunner? Det ble mange tunge dager og netter etter dette.
Men, så ille skulle det ikke gå. Når nøden var størst, var hjelpen nærmest. Hans svigerfar, gamle statsmekler Jahn, kom en dag å tilbød sin hjelp. Stephansen hadde vært for stolt til å gå til ham med sine økonomiske bekymringer. Nå kom han altså selv og stilte opp som frivillig kausjonist.
Statsmekler Jahn døde i 1903, i visshet om at svigersønnen var kommet noenlunde over kneiken.
Espelandsfos Spnderi & Tricotagefabrik var nå sikret videre drift, i alle fall for en tid framover.
Myndighet og omsorg
Lederstilen til Anton S. Stephansen var utpreget patriarkalsk, det vil si at han styrte med myndighet og omsorg på samme tid. Daglig hadde han sine runder på fabrikken, for å se hvordan arbeidet gikk, og ikke minst for å hilse på. Bedriftseieren blir beskrevet som en rettsindig og rettlinjet mann, med en fin og human måte å forholde seg til arbeiderne på. Han var rak i ryggen og staselig og se til.
Spesielt vant han de ansattes hjerter ved å invitere dem på fester med ujevne mellomrom- og da ofte i familiens eget hjem.
Stephansen strakk også bedriftens engasjement for arbeidernes velferd langt. I 1913 innførte fabrikken tantieme-system. Det vil si at alle arbeiderne fikk en del av bedriftens avkastning. Og Stephansen trådte alltid til når det for eksempel skortet på forsyningene av mat og andre varer til Espeland. Og var det dårlige tider, gjorde han sitt ytterste for å unngå å skjære ned på arbeidsstokken.
Smarting med hjertelag
Ut fra dette kan vi selvsagt si at Stephansen var utstyrt med et godt hjertelag - og det er nok sant. Men like mye var fabrikkeieren klar over at bedriften lå litt i utkanten av folkeskikken, og han hadde nok også i bakhodet å gjøre arbeidsplassene og stedet Espeland attraktivt for folk. Og dette oppnådde han. Helt fram til i dag har fabrikken vært en trygg og solid arbeidsplass, hvor man nødig slutter. De er slett ikke uvanlig å tilbringe hele sitt arbeidsliv der.
Stephansen var i aktivt virke på fabrikken hel til 1919. Da var han 74 år gammel og synes det va på tide å overbringe stafettpinnen til sine to sønner. Alderen gjorde jo selvsagt sitt til det. Men helsen var heller ikke så god lenger. Åreforkalkning og sukkersyke var begynt å svekke ham. En stokk ble nødvendig for å ta turer innom fabrikken - hans livsverk. Mot slutten fikk han en fast sykepleier til å følge seg rundt. Men om beina og hjertet var skrøpelig, så var hodet friskt og klart. På en av sine runder, sa han:
- Det er med meg som med en gammel kårmann som har gitt gården fra seg til yngre krefter. De rusler gjerne omkring på de gamle kjente steder for å se etter hvordan bruket er holdt. Kanskje går de aller helst der hvor det var tyngst å rydde, og som det kostet mest tid og krefter å få det i best stand.
Fast kirkegjenger
Stephansen var en religiøs mann. Hver søndag inn tok han sin plass i kirken og det sies at han beholdt sin barnetro til det siste.
Da han som pensjonist så tilbake på sin livs oppgave, uttrykte han seg slik:
"Jeg har virkelig meget å takke for. Ved begynnelsen av min bedrift her så det slett ikke lyst ut. Det var tvert imot både tungt og mørkt. Men så kom lysningen. Og siden har det gått framover hele tiden. Og når jeg nå tenker tilbake på mange av mine bekjente fra unge år, da får jeg ofte en forunderlig følelse av hvor godt det har laget seg for meg. For mange av disse lå alt liksom så godt til rette helt fra første stund, og alt så lovende ut. Men så hendte det ikke så sjelden at det begynte å gå nedover og ut for snart den ene og snart den andre av dem. Og med min bedrift, og med mine forretninger, har det hele tiden gått framover. Derfor er jeg av hjertet Gud inderlig takknemlig for alt."
Da Stephansen døde 84 år gammel, gikk det stadig strykende med fabrikken. Med seg i graven tok han synet av to nybygg som nettopp var reist-bevis på framgang og utvikling.
Neste kapittel kommer 25. april.
