Det var hovedsakelig tilgangen på vannkraft som ledet Anton S. Stephansen til å velge Espeland som stedet for sin industrielle virksomhet.

Fabrikken bygges i 1895

Fabrikkbygningen til Espelandsfos Spinderi og Trikotagefabrik sto ferdig i 1895. Stephansen satte straks i gang med å bygge boliger til arbeiderne. Helt fra starten av fikk bygningen navnet “Boligen” blant de ansatte.

Arbeiderne hadde også behov for både mat og andre varer. I begynnelsen ble dette behovet løst ved at en av de ansatte startet en liten butikk i en av stuene i “Boligen”. Men allerede fra 1896 hadde kundekretsen utvidet seg såpass at det ble etablert butikk i første etasje i eget hus.
Dette ble starten på lokalsamfunnet som skulle vokse frem på Espeland.

Omsetning og anerkjennelse

I løpet av 1897 begynte omsetningen å skyte fart både i Norge og i Sverige. Samme året var det en stor tekstilutstilling i Stockholm, Stephansen stilte opp med sine produkter og ble belønnet med en bronsemedalje for sine produkter.

Sommeren 1898 ble den store Bergens utstillingen avholdt. Selv med stor konkurranse fra eldre og mer etablerte trikotasjefabrikker oppnådde Stephansen nok en gang bronsemedalje. På denne måten ble produktene bedre kjent samtidig som kundekretsen stadig ble større.

Togstasjonen på Espeland

Anton S. Stephansen får nå for alvor merke at fabrikkens beliggenhet er en ulempe. Den eneste gangen toget stopper på Espeland er når fabrikken får nye forsyninger av kull.

Stephansen går nå inn i forhandlinger med Jernbanestyret, som ikke vil bruke penger på å bygge sidespor og lønne en stasjonsmester. Så viktig er jernbaneforbindelsen at Stephansen til slutt påtar seg å legge inn sidespor, bygge pakkebod og holde ekspeditør for egen regning. På disse vilkårene får han i 1899 innvilget at Garnes-toget skal stanse morgen og kveld på Espeland.

Denne utviklingen hadde ikke bare betydning for fabrikken. Også bøndene og folk ellers var glade for at stedet nå ble knyttet nærmere til omkringliggende områder, og ikke minst til Bergen.

Et av de første bildene fra strikkeavdelingen på Espeland

Stephansens sønners inntog og raggsokkens reise

Fra århundreskiftet var begge Stephansens sønner kommet med i driften. De tilførte ikke bare sin arbeidskraft, men også initiativ og nye ideer. I hovedsak var det undertøy fabrikken hadde konsentrert seg om. Maskinparken åpnet også opp muligheten for strikking av gensere i ull.

 I 1903 ble det satt i gang prøveproduksjon av et helt nytt produkt: Raggsokken. Seks små flatstrikkemaskiner var alt som ble satt inn for å produsere det nye produktet. “Raggen” ble raskt en etterspurt handelsvare, og flere maskiner måtte tas i bruk for å dekke etterspørselen. Utover på 1920-tallet viser det seg at raggsokkene ikke bare vinner nordmennenes hjerter. Svensker, dansker, islendinger og tyskere trykker den varme ullstrømpen til sitt bryst.

Det ble også behov for større spinnekapasitet, og en utvidelse synes å være det eneste fornuftige. I 1905 går Stephansen i gang med en utvidelse av fabrikken. Et tilbygg ut mot elven blir reist. Her gjøres det plass til to spinnestoler med kardemaskiner.

Nå utgjør maskinparken: raggstrikkemaskiner, strømpestrikkemaskiner, nye moderne rundstrikkemaskiner og fargeri. Fabrikken på Espeland hadde vokst betydelig i løpet av de 20 årene som hadde gått siden etableringen i 1895.